Vi har fått spørsmål fra en leser som lurer på om det er sant at vitamin D brukes som rottegift. Og det er sant. Vitamin D er brukt som rottegift i snart 100 år.
Felleskjøpet har nylig tatt rottegift med D-vitamin inn i sortementet. Rottegifta heter Solentra og er veldig populær blant rotter.
Fordelen med å overdosere rotter med D-vitamin er at det ikke gir sekundærforgiftning. Rotter som dør av tradisjonell rottegift vil overføre gifta til hunder, katter og fugler som spiser døde rotter. D-vitamin brytes derimot fort ned og dyr som spiser ei D-vitamindød rotte får bare litt ekstra D-vitamintilskudd.
«Virkestoffet i Selontra brytes ned i naturen og hoper seg ikke i kroppen. Dette betyr mindre fare for sekundærforgiftning av hunder, katter og fugler som spiser døde gnagere.»
Sitat fra Felleskjøpets hjemmeside.
Allerede i 1938 fant forskerne ut at gnagere tåler D-vitamin dårlig. Da de ga marsvin overdose med D-vitamin fant de ut at de fikk kramper, gikk i koma og døde. Dette har siden 1938 blitt brukt som advarsel mot D-vitamintilskudd til mennesker.
For mennesker er ikke D-vitamin dødelig. Akutt dødelig dose av D-vitamin er ukjent. Det blir antatt at folk dør hvis de spiser 20 millioner IE vitamin D. Det tilsvarer ca. fire kilo med det sterkeste D-vitaminttilskuddet fra Nycoplus (80 bokser). Hittil har ingen forsøkt å spise så mye D-vitamin, så ingen vet om det stemmer.
Så sent som i 2018 brukte Helsedirektoratet advarselen om «kramper, koma og død» fra marsvinforsøket i 1938 i rapporten «Vitamin D i Norge: Behov for tiltak for å sikre god vitamin D-status?«, for å advare nordmenn mot å spise D-vitamintilskudd (side 9). At overdoser med D-vitamin gir mennesker kramper, koma og død er det ingen som kan dokumentere.
At D-vitamin brukes som rottegift, betyr altså ikke at D-vitamintilskudd er giftig for mennesker.
Det er mulig å dø av D-vitamintilskudd, men det betinger inntak av millioner internasjonale enheter over lang tid. Siden 2000 er det dokumentert to dødsfall av D-vitaminforgiftning. Dødsfall av D-vitaminmangel er det derimot enkelt å dokumentere. Spesielt blant barn, tragisk nok.
